Taiwans tehistorie

Taiwan er en øynasjon som ligger omtrent 160 kilometer fra den kinesiske sørkysten. Øya ble dannet for rundt 10 000 år siden da havnivået steg og skilte området fra fastlandet. Før separasjonen hadde en urgammel kultur og ville teplanter allerede etablert seg i de åsene som i dag er Taiwan.

Etterkommerne av Taiwans urbefolkning kaller den ville teplanten "shuen-cha" — te fra himmelske vesener. Den kalles også "shan-cha" (fjellte) for å skille den fra kommersielle og importerte tebusker fra Kina. Forskere refererer til den innfødte villplanten som Camellia sinensis forma formosensis. Den vokser i høyder over 900 meter i de østlige, sentrale og sørlige regionene av Taiwan.

Kolonitiden og teindustriens begynnelse

Det var portugisiske sjøfolk som i 1590 ga øya navnet "Ilha Formosa" — den vakre øya. Nederlenderne overtok kolonistyret i 1624 og styrte frem til 1662. Under nederlandsk styre ble arbeidere fra Fujian-provinsen i Kina brakt til Taiwan, sammen med teplanter og frø. De anla småe tehager og delte kunnskap om tekultivering og prosessering med lokalbefolkningen.

I 1855 returnerte Lin Feng Chi fra Wuyi-fjellene i Fujian med 36 Qingxin-stiklinger. Tolv av disse ble plantet på Dong Ding-fjellet i Lugu, Nantou — og la grunnlaget for det som ble de berømte Dong Ding-oolongene.

Kinesisk og britisk innflytelse

I 1860 åpnet Tientsin-traktaten havnene på Taiwan for internasjonal handel, noe som ga ny fart til teindustrien. Bølger av kinesiske immigranter fra teproduserende regioner som Fujian, Anxi og Wuyi fulgte. Samtidig etablerte britiske handelsmenn som John Dodd seg på øya. Dodd samarbeidet med lokale tebønder og produsenter for å lage ferdigbearbeidet oolong til eksport. Den første eksporten av Formosa oolong til USA skjedde i 1869, overvåket av en temester fra Fujian.

Japansk okkupasjon og videreutvikling

Japan overtok Taiwan etter Kinas nederlag i den første kinesisk-japanske krigen i 1895. Under japansk styre ble det bygget ut infrastruktur — veier, vann- og kloakkanlegg, skoler — og japanerne etablerte grønn te-produksjon for eksport til Japan. Det ble også satset på sort te tilpasset vestlige markeder. Camellia sinensis assamica-planter og britisk maskineri for sort teproduksjon ble installert på 1920-tallet, og kvaliteten var høy nok til å gjøre teene populære i England og USA.

Mot oolongens epoke

Etter andre verdenskrig fremmet Kina produksjonen av grønn te, som i hovedsak ble eksportert til Nord-Afrika og Japan. På 1970-tallet ble konkurransen fra kinesiske og japanske produsenter for stor. Taiwan som selvstyrt region begynte å fokusere på sitt innenlandske marked. Befolkningens voksende velstand skapte etterspørsel etter høykvalitets oolong, og industrien svarte med å spesialisere seg.

I dag finnes det anslagsvis 30 000 teprodusenter i Taiwan, de fleste familieeide. I 2011 nådde den totale teproduksjonen 17 310 tonn — det meste oolong. Selv om taiwansk oolong er sterkt etterspurt internasjonalt, eksporteres kun rundt 12 % av produksjonen. Teeksporten nådde en ny topp i 2012 med 3 126 tonn, hovedsakelig til Japan, USA og Kina. Sort te var største eksport målt i volum, oolong toppet eksporten målt i verdi. Taiwan importerer likevel mer te enn det eksporterer for å dekke den innenlandske etterspørselen.

TRES: Teindustriens ryggrad

De fleste aspektene av Taiwans teindustri overvåkes av Council of Agriculture's Tea Research and Extension Station (TRES). Med initiativer som regionale tekonkurranser, markedsføring, utdanning og utvikling av unike kultivarer for ulike dyrkingsområder har TRES bidratt til å styrke Taiwans posisjon som produsent av noen av verdens mest ettertraktede oolong-teer.

Kultivarene som definerer taiwansk te

De mest brukte kultivarene er hovedsakelig av kinesisk opprinnelse. Først nylig har den innfødte teplanten blitt brukt til å utvikle nye kultivarer. De fem mest populære oolongkultivarene er:

• Chin Shin (Qing Xin) — Grønt hjerte. Trives på høyere høyder og er kjent for å utvikle komplekse aromaer under prosessering.

• Chin Shin Dahpan — Krever lite vedlikehold, gir høy avkastning. Bladene egner seg godt til pouchong og bai hao.

• Si Ji Chun — Teen fra de fire årstidene. En naturlig hybrid oppdaget i Nord-Taiwan på 1980-tallet, kjent for florale aromaer og tilpasningsevne.

• Jin Shuan (TTES 12) — Den autentiske Milky Oolong. Under riktige vekstforhold utvikler bladene laktoner som gir teen en naturlig melket aroma og smak.

• Cui Yi (TTES 13) — Grønn edelsten. Vokser best på lavere høyder, særlig i Nantou. Gir florale aromaer og er lett å høste for hånd.

Sort te og Bubble Tea

Sort te ble først produsert under japansk kolonistyre ved bruk av kultivarer fra India og Kina. Innen 1937 eksporterte Taiwan over 5 000 tonn sort te til Europa og USA. Etter 1990 falt eksporten dramatisk, men sort te opplevde en renessanse med populariteten til bubble tea og melkebaserte drikkevarianter. Mye sort te ble importert, da taiwanske produsenter fant det mer lønnsomt å fokusere på høykvalitets oolong.

Ruby 18: Fra jordskjelv til en ny epoke

Den 21. september 1999 ble Nantou County rammet av et kraftig jordskjelv som krevde mange liv og ødela flere tehager som tidligere hadde produsert sort te. I den påfølgende gjenoppbyggingen samarbeidet tebønder med TRES om å revitalisere produksjonen. Dette samarbeidet resulterte i TTES 18 — kjent som Ruby 18 — en hybrid som kombinerer genetisk materiale fra Taiwans innfødte villfjellte og Camellia sinensis assamica fra Myanmar. Ruby 18 hadde vært under utvikling siden 1951 og har de siste tiårene blitt svært populær både nasjonalt og internasjonalt.

Taiwans fem hovedområder for tedyrking

Nordområdene

Pinglin — 30 minutter fra Taipei, innhyllet i tåke, med dyrking i høyder mellom 400 og 600 meter. Rundt 80 % av befolkningen arbeider med te. Kjent for pouchong — en lett oksidert te mellom grønn te og oolong. Bladene forvitres i solen, rulles sideveis til lange, vridde former og ble tradisjonelt pakket inn i papir under tørkeprosessen — derav navnet pouchong, "pakket variant." Teen har en gyllen gul farge med søte smaker og lang ettersmak.

Mucha — kjent for Tie Guan Yin siden 1875. Denne teen kjennetegnes av lang kullfyring og en rik, ristet smak. Produksjonen involverer gjentatte rullinger av bladene i klede — opptil 30 ganger — for å utvikle smaken og skape semi-ball-form.

Tao-Chu-Miao

Inkluderer distriktene Taoyuan, Hsinchu og Miaoli, med dyrking i høyder mellom 150 og 600 meter.

Hsinchu — fødestedet til Oriental Beauty, også kjent som Bai Hao. For å produsere denne teen brukes kultivaren Chin Shin Dahpan, og bladene plukkes om sommeren etter at bladlus-sikader har bitt dem. Insektenes angrep utløser plantens produksjon av sekundære metabolitter som gir teen dens unike aromaer av moden steinfrukt, honning og blomster. Oriental Beauty er høyt oksidert — opptil 60 % — og har en karakteristisk fargeblanding av hvit, grønn, gul, rød og brun etter prosessering.

Østregionen (Hualien)

Under japansk kolonistyre ble det plantet kaffe i Hualien, men i 1973 ble det besluttet at området egnet seg bedre til teproduksjon. I dag dyrkes oolong, grønn og sort te her med et sterkt fokus på økologisk jordbruk. Da tebøndene sluttet å bruke sprøytemidler, fikk bladlus-sikader tilgang til hagene — med et interessant biprodukt: teer med unike smaksprofiler av honning og fersken. TTES 18 (Ruby 18) har blitt populær i Hualien, med en produksjonsprosess som inkluderer lengre visning, aggressiv rulling og to runder med oppvarming.

Midt- og Sør-Taiwan

Inkluderer Nantou, Pingtung, Chiayi, Taichung og Yunlin — hjem til halvparten av all te i Taiwan, særlig oolong.

Nantou — en av Taiwans mest kjente regioner for oolong. Åssidene er dekket av tebusker og bambus, ofte innhyllet i skyer og tåke. Rundt Yuchi nær Sun Moon Lake spesialiseres det på sort te.

Dong Ding Oolong — opprinnelig fra Wuyi-fjellene, i dag med produksjon konsentrert i tre hovedområder: Feng Huang, Zhang Yu og Yong Long. Chin Shin-kultivaren prosesseres til semi-ball-former med middels oksidering, selv om lavere oksidering er en voksende trend.

High Mountain Tea

Inkluderer Ali Shan, Li Shan, Yu Shan, Shan Lin Xi og Taitung-fjellene — alle over 900 meters høyde. Liten avkastning og høy etterspørsel gir eksklusive priser. Teen høstes kun to ganger i året, om våren og vinteren, på grunn av buskenes sakte vekst i det kalde klimaet.

Den lange vinteren lar buskene absorbere næringsstoffer fra jorden, noe som gir en rik og aromatisk vårflush — vanligvis høstet i mai. Høyt innhold av aminosyrer fra vedvarende tåke og dugg gir high mountain-teer en silkemyk munnfølelse. Lavere polyfenolinnhold gjør disse oolong-teene mindre tørre enn tilsvarende te fra lavere høyder. High mountain-oolong lages i semi-ball-stil med lett oksidering og svært forsiktig røsting for å bevare de friske smakene.