Irans tehistorie
Te har en spesiell plass i iransk kultur og dagligliv. Selv om kaffe opprinnelig var mer utbredt, begynte te å få en dominerende rolle fra 1400–1500-tallet — delvis på grunn av Irans strategiske beliggenhet langs Silkeveien, der handelsruter fra Kina og India brakte te til Persia. Kommersiell produksjon på iransk jord kom imidlertid ikke før flere århundrer senere.
Kashef al-Saltaneh og teproduksjonens opprinnelse
Irans første forsøk på å dyrke te med frø fra India i 1882 mislyktes. Det var først i 1899 at gjennombruddet kom — takket være prins Mohammad Mirza, kjent som Kashef al-Saltaneh.
Kashef var iransk diplomat og generalkonsul i britisk-kontrollert India. Han visste at britene ikke ville tillate ham å lære om teproduksjon — det var deres viktigste forretning i India på den tiden. Planen hans var like enkel som den var dristig: han utgav seg for å være en fransktalende arbeider, lærte tehemmeligheter på plantasjene og smuglet over 3000 stiklinger ut av landet skjult i diplomatbagasjen sin — som britene ikke hadde lov til å gjennomsøke.
Stiklingene ble plantet i Kashefs hjemby Lahijan i Gilan-provinsen, langs sørkysten av Kaspihavet. Klimaet viste seg å være ideelt, og teindustrien vokste raskt i Gilan og Mazandaran. I dag er Kashef al-Saltaneh kjent som "den iranske tebfarens far", og hans gravmæle i Lahijan er i dag Irans nasjonale temuseum.
Terroir og produksjon
Teproduksjonen i Iran er konsentrert i de nordlige provinsene Gilan og Mazandaran, langs Kaspihavet. Området har et fuktig klima, rikelig regn og fruktbar jord. De bratte åssidene og kjølige temperaturene gir et terroir som bidrar til iransk tes karakteristiske smak — rik, jordaktig og med en tydelig astringens.
Produksjonen domineres av småbønder som i stor grad bruker tradisjonelle metoder. Mesteparten av teen er ortodoks sort te. Grønn te produseres også, men i langt mindre volum, og har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Iransk te tilsettes normalt ikke kunstige aromaer, noe som skiller den fra mange kommersielt tilgjengelige teer. Rundt 2009 var den samlede produksjonen av sort te i Iran om lag 60 000 tonn.
Iran importerer også te — særlig fra India og Sri Lanka — som ofte blandes med lokal te i kommersielle blandinger.
Te og kultur
Te er synonymt med iransk gjestfrihet. Det serveres ved ankomst til hjem, under forretningsmøter og i sosiale sammenkomster — alltid, og uten unntak. Den tradisjonelle måten å servere te på er i små glass, gjerne med sukkerbiter (ghand) eller kandiserte sukkerkrystaller (nabat). Mange holder sukkerbiten mellom tennene mens de drikker, slik at teen trekkes gjennom den.
Samovaren — en type vannvarmer med lang tradisjon i Persia — holder teen varm gjennom hele dagen og er et sentralt element i iransk tehushold. Tehager (chai khaneh) var tidligere populære samlingssteder for samtale og sosialt liv, men har gradvis blitt erstattet av moderne kaféer.
Myter og legender
Iransk folklore har sin egen opprinnelsesfortelling om te: en gammel konge skal ha oppdaget planten mens han jaktet i Gilan-provinsen, smakt på bladene og blitt så fascinert av den oppkvikkende effekten at han beordret dyrking. Historien mangler historisk grunnlag, men sier noe om den rollen te har i iransk selvforståelse.
Teindustrien i dag
Regjeringen spiller en aktiv rolle i teindustrien gjennom subsidier og oppkjøp av overskuddste. Industrien møter utfordringer som klimaendringer, økt konkurranse fra billigere teer på verdensmarkedet og begrenset eksportkapasitet. Økt fokus på kvalitet og organisk produksjon pekes på som mulige veier fremover for iransk te på det internasjonale markedet.
